En Brasiliansk terrier i hus - hva nå?
Ok - så var endelig Laluna kommet hjem til oss. Jeg undret lenge på veien hjem om hvordan Ludo ville ta imot det nye flokkmedlemmet vårt. Men der trengte jeg absolutt ikke bekymre meg. Laluna viste at hun hadde ben i nesa og var tydelig med storebror når Ludo var for brå, eller hun ikke fikk viljen sin. Men hva med meg og vårt samarbeid? Hva skulle jeg bruke henne til? Jeg hadde allerede startet å trene Ludo i lydighet uten noe stort hell - kunne Laluna fungere der? Jeg startet på valpekurs med henne allerede første uke - jeg ville prege henne så tidlig som mulig, noe jeg ikke fikk gjort på samme måte med Ludo da han kom til meg som en 5 mnd. gammel valp.
Laluna ble tidlig kjent med sosialtrening - den uten å faktisk måtte hilse på andre hunder, men bare fungere i samme rom/sted som andre. Hun ble håndtert av flere av tantene i hundetrenergjengen og vi begynte også å trene på utstilling. Jeg hadde lest at rasen gjerne viser stor iver for eier, men kan være sky for nye og ukjente mennesker. Å trene så aktivt med sosialiseringen, ser jeg nå har gitt meg store fordeler i sosiale settinger som utstilling og sammen med treningsgjengen.
Med tida kom også vinteren i bygda - da ble jeg kjent med at Brasilianske terriere ikke holder varmen så godt og at de gjerne ligger under dyna enn over etter tur i snø og vind. Jeg fikk laget ett varmedekken av en termosokk jeg hadde liggende. Denne fungerte godt når det var litt ekstra kaldt ute. Ellers fikk hun ligge inni jakka mi og varme seg om hun ble sliten og kald.
Ettehvert som tiden gikk, fikk jeg til rask innlæring av ulike lydighetselementer som "på plass", "sitt", "dekk" og "stå". Det funket som fjell bare hun hadde en godbit som belønning. Hun gjorde alt for en bit pølse eller hundegodbit, gikk forbi Ludo med tanke på hvor fort hun tok lydighetstreninga. Men hva er da grunnen til at hun ikke ville bli i ett-minuttsdekken på bronsemerket? - det ergret meg lenge! Men fant ut at Laluna ikke var trygg nok og stolte ikke helt på at jeg kom tilbake når vi var ferdig. Så etter å ha prøvd oss på ett par bronsemerker og debutert på Sørlandsappellen med godkjente poeng på alle øvelser i rekrutt, fant vi ut at vi ønsket å prøve oss på kl.1 lydighet..... Det gikk som det kunne gå - 78 poeng og siste plass. Men vi var fornøyde. Vi hadde konkurrert, utfordret oss og samtidig funnet ut at kanskje konkurranselydigheten på dette nivået ikke var noe for oss. Så vi tok en pause og konsentrerte oss på utstilling og hverdagslydighet. Før vi en senere anledning fant ut at vi hadde lyst å prøve oss i Rally-lydighet. Men om Rally-lydighet får vi fortelle om en annen gang.
Slik begynte vårt liv med Brasiliansk Terrier her på Sørlandet for vår del.